Tidløs 70-talls-Carmen treffer vår tid!

Når lyset i salen slukkes har vi allerede lenge befunnet oss på biblioteket i en nordsvensk by hvor Carmen også sitter ved et bord og jobber. Fra her blir vi raskt trukket inn i hennes historie, hennes liv og skjebne. Dette er en historie vi kjenner fordi den har vært formidlet fra operascener i 150 år. Vi kjenner den også fordi den handler om temaer i livet som vi  tar stilling til hver dag i 2016. – Temaer som ondskap, trakassering, angst for det fremmede, uvitenhet, makt, avmakt, og ikke minst lidenskap.

Vi får ganske raskt en verbal presentasjon av Carmen og hennes venner. Det svenske språket presentert av en behagelig fortellerstemme er ikke noe problem for å tilegne seg historien. Tvert imot så er denne svenske teksten et like viktig virkemiddel som scenografi, lyd, lys, musikk og dans/bevegelse for at denne forestillingen kommuniserer selve historien slik at den treffer hjerte, sjel og kropp samtidig i mange av scenene. Det er gjennom  teksten vi først opplever en humoristisk grunntone som vi etterhvert skjønner skal følge oss gjennom hele forestillingen.

Kostymer brukes for å gjenkjenne 70-tallet, men også for å kle på seg identiteter, og for å prøve ut det som var fremmed og ettehvert blir integrert. Danserne kler også av seg og danser scener avkledd i undertøyet. På denne måten kan vi, hvis vi vil, se at menneskene lever  parallelle indre og ytre tilværelser. Kostymene er med på å understreke at vi er vitne til en reise i menneskelig utvikling.

Dansernes bevegelser og også deres stemmebruk understreker følelser som ligger i musikken som er valgt til handlingen. Lyd og lyseffekter gir også en opplevelse av følelser og variasjon i scenerommet. Som eksempel kan nevnes at vi ser et meget klart bilde  av veien til himmelen idet historiens mannlige hovedperson prøver å begå selvmord, dog stoppet av verdens beste helsevesen; det norske, fremstilt noe ironisk/humoristisk som engler. Denne scenen er spennende, jeg lurer på hvor det skal ende, og spenningen  forsterkes av bevegelser, lysbruk og lydeffekter. Det er først på dette stedet i forestillingen at jeg  blir helt overbevist om at dette er en danseforestilling og ikke en slags komisk behandling av mobbe- og pubertets-problematikk.

Musikken som er i bruk under forestillingen, er alt fra kjente svenske sanger fra før 70-tallet inklusive gammeldans, samt musikk som inneholder forskjellige etniske kjennetegn. To musikkstykker fra George Bizet sin opera Carmen er også med. For oss som er født på 60-tallet er dette kjent musikk og forsterker følelsene som formidles gjennom dansen.

Dansernes prestasjoner fanger min oppmerksomhet hele veien. At historien foregår på 70-tallet fester seg ikke i min bevissthet. At historien gjelder meg, mine tanker og valg i mitt liv her og nå er min opplevelse.

Fakta:

Forestilling: Carmen.

Utøvere: Norrdans.

Koreograf, regi, tekst, scenografi og lysdesign: Jo Strømgren.

Kostymer: Bregje van Balen

(Toppfoto: Renate Jensen/Harstad Fotoklubb)

Carmen, foto: Lise Marie Mathisen/Harstad Fotoklubb

Carmen, foto: Lise Marie Mathisen/Harstad Fotoklubb

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *