Det har blitt snakket mye om makt i nord denne høsten. Men det er en type makt som sjeldent nevnes når menn i dress bekymrer seg for vår manglende tilstedeværelse i Oslo-elitens korridorer.

Nemlig makta til å definere vår egen fortelling.

Definisjonsmakt er en såkalt «myk makt». Det handler i utgangspunktet ikke om penger og ressurser. Derimot handler det om muligheten til å beskrive virkeligheten i sitt eget bilde – og få gjennomslag for det. Det handler om hvem som får delta i det nasjonale ordskiftet og det handler om å definere kvalitet, relevans og verdier på vegne av mange. Men viktigst av alt: Definisjonsmakt handler om makta til å skape og forvalte sin egen fortelling.

“It´s all about storytelling” heter det seg i markedsføringskretser og det er vanskelig å si seg uenig. Det er liten tvil om at historien om nord tradisjonelt har blitt fortalt utenfra. Gjennom misjonærer og polfarere, forskere, forvillede kunstnere og offisielle utsendinger fra sør. Alle kunne de berette om det uberørte, ville og ekstreme. I dagens nordområder føles den eksotiske historien om «the last frontier» som fjern og umoderne. Men er den virkelig det? Hvem er det som definerer dagens nordområdefortellinger? Og hvem har definert våre kvaliteter og fortrinn? Knut Olav Åmås og hans redaksjon har i grunnen svaret. I deres mye omtalte bok om landets maktelite er ikke en eneste av de viktige premissgiverne fra media og kultur fra nord. Definisjonsmakta sitter i Oslo. Ferdig snakka. Og deres nordområdestory handler om to ting: råvarebonanza og storslått natur.

I dagens nord snakker vi gjerne om verdensklasse og oppadgående piler. Vi vil så gjerne være best i klassen – innovative, bærekraftige, hippe og kloke. Samtidig fortsetter vi å bekrefte fortellingen som er skapt fra utsiden. Fortellingen om nord som råvareregion og eksotisk reiselivsdestinasjon. Vi er som folk flest. Vi vil helst bekrefte det vi vet skaper positiv feedback. Alle vil ha skryt og klapp på skuldra. Derfor utfordrer vi sjeldent eller aldri vår plass i det nasjonale bildet. Vi avfinner oss og sitter stille i båten.

Jeg har et personlig minne fra da jeg var ungdom i Tana tidlig på 90-tallet. Minnet dukket uventet opp igjen etter 25 år. Jeg husket plutselig følelsen av å være ungdom i Finnmark på 90-tallet. Fra bygda i nord. Følelsen av å være irrelevant. Historieløs. Marginal. Følelsen av å ta veldig, veldig lite plass. Lite plass i den nasjonale bevisstheten. Lite plass i media, i historiebøkene og i maktkorridorene. Lite plass i framtida. Ingen forventninger fra storsamfunnet, annet enn å inngå i en negativ statistikk om drop-outs eller tenåringsmødre. Min historie fantes ikke. Min fortelling var ikke relevant.

Mye har endra seg i nord siden da. Heldigvis. Men mye gjenstår. For det å inneha makt og rett til å definere seg selv er grunnleggende. Det er nettopp gjennom egendefinisjon og bekreftelse identitet og selvfølelse dannes.

Men ingen snakker om elefanten i rommet: At pengemakt og politisk innflytelse ikke er nok.

Derfor er det så viktig for vår fremtid at vi blir tydeligere, at vi tar større plass. At vi utfordrer rammene for vårt eget bilde og skaper fortellinger av nye tanker og perspektiver. Fortalt innenfra og ut. Og kanskje var det nettopp mangelen på en fortelling som brakte meg inn i kunsten. For kunsten er en katalysator, en inkubator, et laboratorium for nye tanker og bilder. Kunsten har gjennom alle tider debattert, provosert og analysert samfunnet vi lever i. Tolket samtiden og forutsett framtida. Kunsten hjelper oss å synliggjøre likheter og å forstå forskjeller. Den er en evig brytning som pusher oss til å tenke nytt om oss selv. Igjen og igjen.

Som samfunn er vi avhengig av kunsten, nettopp fordi den forteller våre historier, tegner våre spor, manifesterer oss – menneskene og vår plass i verden, på godt og vondt. Og derfor er kunst og kultur så inderlig viktig i nord. Fordi vi trenger å ta større plass og skape nye fortellinger.

Snart er det nok en Agenda Nord-Norge og makteliten i landsdelen samles for å ta pulsen på nærings- og samfunnsliv lengst nord. I høst har herrene Jan Frode Jansson og Roger Ingebrigtsen debattert vår manglende makt med Nordlys-kommentator Skjalg Fjellheim. I kjølvannet kom professor Kjell Arne Rørvik fra UiT kom med en lang og god analyse av maktmangelen i nord. Alle har de rett i mye. Men ingen snakker om elefanten i rommet: At pengemakt og politisk innflytelse ikke er nok.

I årene som kommer ønsker jeg meg nye fortellinger fra nord. Jeg ønsker meg politikere og maktfolk som tør å stå for det vi er og det vi skaper. Som snakker om menneskelige fortrinn og speiler seg i nordlig kunnskap, kreativitet og nytenkning. Maktfolk som vet at naturressursene skal forvaltes for menneskene. Ikke omvendt. Politikere som tror på nord og som skjønner at framtidas fortellinger må skapes av oss sjøl, ikke bygges av forhåndsdefinerte bilder fra sør.

Og definisjonsmakt kan ikke kjøpes for oljepenger. Den må man sloss for. Med stolthet, originalitet og integritet. For når alt kommer til alt, når man ikke verdensklasse med coverlåter.

(Toppfoto: Fra åpningen av Festspillene i Nord-Norge 2016. Festspilldirektør Maria Utsi sammen med sametingsrepresentant Ann-Mari Thomassen og kulturminister Linda Hofstad Helleland. Foto: Renate Jensen, Harstad Fotoklubb.)