GLITRENDE PARALLELLFORSKYVNING

Det forslitte uttrykket «historien gjentar seg» ser ut til å være ei av drivkreftene for Statsteatret.

Gruppen har eksistert siden 2010, og har i dag 4 medlemmer: Kim Sørensen, Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen og Linda Mathisen.

Deres prosjekt er å presentere norgeshistorien over 1000 år, fra 1066 til 2066, gjennom 10 forestillinger. Intet mindre! Det er et opplegg egnet til å brekke nakken på, men det gjør de ikke, iallfall ikke i denne forestillingen. Hver sommer samler de folk til ei ny forestilling på Kjærstad på Tjeldøya, og det er blitt et kjempepopulært tiltak. Den forestillingen som ble spilt i Harstad kino under festspillene i år, er den første de har tatt med seg til Harstad. Det er å håpe at det ikke blir den siste!

Denne forestillinga har en tydelig intensjon om å sette søkelys på en avgjørende periode i europeisk historie. Søkelyset får form av en fortelling om vanlige folk som opplever effekten av en samfunnsendring, uten at de selv direkte befinner seg i stormens øye.

Den fulle tittelen på produksjonen er 1930 Diktatoren. Det er ganske tidlig i fascismens oppkomst. De viser oss ansatte på et lite teater, sterke karakteristikker av sin egen yrkesgruppe. De viser sin faglige styrke helt fra starten, på den måten at persongalleriet inkluderer 2-3 ganger så mange som de faktisk er på scenen. Og de står til troende, alle sammen. Handlingen foregår på innsiden av sceneteppet, og ruller ut et dilemma: skal de gå konkurs, og bli uten livsgrunnlag alle sammen? Eller skal de bli en del av Quislings propagandamaskineri, og ta imot en fet sjekk? Det blir det siste. Det redder den gode danseren og den gode sangeren, og datteren til han som donerer pengene, som etter hvert avanserer til direktør.

Det redder ikke den tuberkuløse Kirsten som hittil har fylt de få kvinnerollene, ikke den svaksynte påklederen, ikke den homofile kostymedesigneren, og heller ikke direktøren, som til slutt trygler om å få bli ny påkleder. Kostymedesigneren beklager seg til den gode sangeren, som svarer med å avsløre sitt livs monster, og så slå fast at ingen monstre må eksponeres, men holde seg under senga. Setningen gjentas flere ganger, og får synke inn: Monstret holder seg under senga, for det er vanskelig å være uenig når den monstrøse ideologien lirkes inn i dagliglivet smule for smule. Og man vet jo hvor pengene kommer fra, og innretter seg deretter. Den gode danseren utbryter: Æ har pinadø vært en fascist hele livet mitt uten å vette det!

Parallellforskyvningen i tid er på sitt tydeligste når den gode sangeren og damen med pengene utvikler sitt nummer om jødene.

Utløsningen er sterkt følelsesladd, en drivende pantomime som ikke etterlater noen tvil om hvordan det kommer til å gå. Den enkle scenografien er en god støtte for det tallrike persongalleriet, kontrastfylt i fargene blodrødt og hvitt.

Publikum interagerte med skuespillerne, og vi lo ofte og mye. Men isen som satte seg i magen ble sittende der lenge!

 

 

1 svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *