Fem menn med skjegg og baller

Det er kanskje ikke helt sant. Det er fire menn med skjegg, og en uten, men baller har de alle som en. Både metaforisk og bokstavelig talt. I ett lett overskyet Harstad får disse fem moderne mennene lokket frem både smil, undring og begeistring blant et sammensatt publikum i en fullsatt Nordic Hall. Det er urpremiere på ”Anføttes” på Festspillene i Harstad 2016.

Etter å ha sett to forestillinger allerede denne kvelden, og etter jeg med litt ”skrekkblandet fryd” er kastet på dypt vann ved å skulle skrive en kunstkritikk fordi jeg har meldt meg på kurs gjennom HATS, står jeg så i kø for å komme inn i Nordic Hall. Jeg har hodet fullt av inntrykk allerede, og er skeptisk til om det er riktig å gå inn på enda en forestilling. Og når jeg kjenner virkelig nøye etter så tror jeg jammen meg at jeg må på do også. Køa er lang, den går sakte fremover og ved billettene er det noe som ikke er helt som det skal og toalettene er bak den provisoriske billettskranken. Så etter mye om og men får jeg både entret det ”aller helligste” og får gått inn i salen. Men nei, det var ikke salen. Det var et forrom. En lounge, med sofakroker og stoler til å vente i. De er litt forsinka. Så vi venter tålmodig. Og etter noen lange 15 minutter slippes vi inn i salen.

 

Det fysiske rommet

Det er et rom med stoler stående som en sirkusmanesje, med små gangveier innimellom. Det er ingen arena midt foran, men der er scenen og foran scenen er det også stolrekker. Disse står på skrå, mot hverandre og har også midtgang og små gangveier innimellom. I de fire hjørnene i rommet henger det ned skjermer som det spilles av bilder på. Nå er det røyk og innimellom kommer bevegelige portrettbilder av danserne. Det er i sort-hvitt. På scenen er et gjennomskinnelig tøystykke, en bobinett, nede og på dette prosjekteres det film. Bildene er nesten de samme som på de små skjermene, men aldri helt likt. På scenen er det utstyr til å spille av musikk, bak de to deskene er det flere små lysstriper i blått. Og det er noen pling-plonglyder og halvtåkete ufullstendige setninger i et loopet lydspor som blandes med støyen fra publikum. Vi finner oss en stol. Det tar sin tid å fylle lokalet, og mens vi venter kommer det en ung kvinne (hun er ansatt i Festspillene), og hun sier smilende men strengt at det ikke er lov til å forlate rommet under forestillingen, og at man må bli sittende med mindre det er noe medisinsk da skal de vurdere det. Hun sniker seg inn mellom radene med mennesker, gjentar beskjeden og gjør de samme håndbevegelsene. Hun er som en oppvarmer, et ”preshow”, hun danser sin egen rutinerte sikkerhetsfaktor-dans.

 

Gammeldags trenger ikke være umoderne

Men så, klokken 22.12, dempes lyset og komponist og musiker Benjamin Mørk kommer ut på scenen. Støyen fra publikum senker seg og erstattes av høy elektronika musikk, og fem voksne menn som løper. De løper med lekenhet, med letthet, med målretta blikk, og i rytmen til musikken. De løper og løper. De løper foran oss, bak oss, rundt oss og blant oss. ”Lang, lang rekke, Sigurd ut av rekka går… ” Slik byttes plassene i rekka. De leder hver sin runde. De fanger vår oppmerksomhet, og våre pulsslag hentes inn i musikken. Musikken som dynamisk jobber sammen med danserne, danserne som jobber dynamisk sammen med hverandre og gir hverandre sitt fulle og hele fokus. Som publikum kan man lese inn så uendelig mye mening i det som utspiller seg foran oss. Er det en vri på dansen på lokalet som var så trendy i gamle dager? Er vår nye folkemusikk elektronika og er reinlender på vei tilbake? Ble kanskje aldri folkemusikken umoderne? I forestillingen “Anføttes” får vi høre hva som skjer om vi erstatter trekkspillet med synth og sampler fela, og bruker laptop som instrument. Og jeg kjenner igjen både pols, springar, reinlender, noe som minner om valsetakt og halling i tillegg til en del gode, gammeldags leker som sisten, troll og stein eller ”stiv heks”, om du vil. Er det elektronika og folkedans som kryper så tett sammen at de ligger ”anføttes”? Har vi vært vitne til fødselen av ”el-lenderen”? Er to menn tett omslynget med lengtende blikk hengende i ryggen fra den tredje part som ble stående igjen alene ikke bare sann, men også så uendelig etterlengtet og aktuelt? Med blinkende lyskastere bringes mine tanker inn på hvor offentlige vi er med alt, vi smelles opp på skjermer verden over, vi deler våre liv på internett i årer på verdensveven som vi ikke aner omfanget av. Vi viser våre kvister, våre blødende sår, og vi deler hver eneste ring av våre årringer med alle de andre, og vi er like transparente som gjennomlyste bjørkeløv. Vi som individer forsvinner inn i skjermer som blafrer, begraves i skoger av bekymring, angst og nevroser, og våre personligheter og meninger tåkelegges og går opp i røyk. Noe som godt beskrives av det visuelle designet til Torbjørn Thrane Sandnes.

Men er det dette de vil jeg skal føle og tenke? Plutselig har lekenheten gått over i aggresjon og noe som startet som en vennlig sisten-lek har gått over i en jakt. En jakt hvor en skal ta de andre. Han løper etter dem. Han er den yngste av dem. Det er han uten skjegg. Han jager dem og en etter en fanger han dem med å berøre dem. De står stille. Passivt må de observere hvordan de andre, en etter en, blir jaktet ned. Og så løper han seiersrunden og sikter etter ansiktet. Han plasserer en solid flat hånd i hver av de andres skjeggete ansikter. De mørkner. Nå er han byttet, nå blir han jaktet på. Og etter han er felt som et ekte byttedyr, bæres han taktfast over hodet til de andre fire og stilles på scenekanten med ryggen til publikum. Så endres aggresjonen, og musikken. Etter et stille sekund med mørke, hvor publikum kan trekke et forventningsfullt åndedrag inn i påvente av mer, har fire av de fem mennene baller i hendene. Gule og orange tennisballer som de spretter rundt med, og etter noen sekunder med forventning fra yngstemann på scenen kaster de også en til ham. Og så fortsetter de rundt blant publikum, og spiller ball alene og med hverandre.

 

Hvem danser?

Hvem er så disse fem mennene? Er de dansere? Jeg blir nysgjerrig. Sigurd Johan Heide er koreograf og danser, har kort hår og skjegg. Han danser med en intensitet på samme tid som han har en lekende letthet og sprett i stegene. I en passasje i forestillingen danser Sigurd Johan friskt i utakt. Og det krever en mann med stor forståelse for musikalitet og rytmikk for å danse så herlig utenfor takten. Ådne Koldbjørnshus er nok den yngste av dem. Det er han med langt hår og ikke noe skjegg. Han er også danser. Han har danset med ”Frikar” og han danser og underviser i hallingdans, laus og akrobatikk. Dermed passer han som hånd i hanske i dette konseptet med ”Kartellet”. Hans lekenhet og energi smitter over på de andre, men hans unge alder og hans energiske tilstedeværelse i nuet er også det som gjør at han stikker seg ut fra mengden. Inge Martin Helgesen er kunstner og frilanser som danser med IMdans som sitt foretak, men Lars Frihetsli er utmarkskonsulent i Statsskog, Nils Ole Foshaug er ordfører i Målselv kommune. En utmarkskonsulent og en ordfører sammen med tre dansere, tre kunstnere? To amatører, med tre profesjonelle scenekunstarbeidere. Er det lov? Dette er en danseforestilling, en leken danseforestilling med fem menn. Fem ulike menn både fysisk, utseendemessig, utdanningsmessig og geografisk plassert. Men likevel fem menn som elegant utfyller hverandre, arbeider i det positive og negative rommet mellom hverandre og publikum, som leker og danser og gir oss et bredt register av variasjon i en manns fysiske bevegelsesmuligheter. I folkedans finnes ingen amatører. Det gjør det heller ikke i ”Kartellet”

 

Den ordløse dialogen

Plutselig har musikken endret seg og det kommer en ball flyvende mot meg. Jeg møter ett bredt og vennlig smil når ballen havner midt i utringninga på skjorten min. Det høres latter fra en rad ved siden av som har sett det hele. En av de skjeggete gir meg tegn til å kaste tilbake. Noe jeg gjør. Alle mennene kaster ballene nå. Mellom seg og publikum. Mange av oss får et lite øyeblikk hvor vi er en del av forestillingen. Uten å tenke over det, leker vi sammen med danserne. Skaper små øyeblikk sammen med dem, og vi smiler. Vi som nettopp var vitne til en brutal kamp på liv og død i sisten, er nå i et helt annet univers. Vi spiller ball sammen. Kanskje er dette en ordløs replikkveksling i et lite lukket samfunn? Publikum spiller på parti med danserne, noen utfordrer med å ville kaste langt, andre vil være på den sikre siden og triller ballen på gulvet. En dialog uten noe tydelig mål, det er bare samspillet som virker viktig.

Slik veksler forestillingen videre mellom alvor, råskap og brutalitet mot det nære, barnlige og vakre. Det er rent, det er banalt, det er direkte og det har ikke noe jåleri. Det er fem menn i svart. Fem menn i dress og en komponist som en stund av forestillingen bæres på skuldrene av en av mennene med skjegg, sammen med to kvinnelige fiolinister som også bæres på noens skuldre. Det er rart, det er varmt, det er vondt og det er vakkert. ”Kartellet” veksler mellom alle følelsene fordi de tar publikum med på en reise, en forunderlig og til tider surrealistisk non-verbal reise som publikum selv kan farge ut fra sine referanser og erfaringer. De er maskuline menn som tør å gjøre det som er uventet. Man kan spørre seg om de vil vise sin maskulinitet gjennom ansiktsbehåring, men hvem blir da han med hestehalen som ikke har skjegg? Er det et overgangsrite fra ung mann til voksen mann? Er det overgangen fra lek til et alvorlig og ansvarlig liv fylt av taus dialog i et offentlig samfunn vi er vitne til? Er det de gammeldagse meninger og tankeverk som nå skal endres og omformes inn i en moderne drakt? Forestillingen “Anføttes” er fylt til randen med øyeblikk som er åpne for tolkning, og alle danserne er modige. De er tøffe nok til å stå for sine valg, og de har ikke bare baller i hendene. “Kartellet” er virkelig et dansekompani som har baller nok til å sette opp en forestilling som dette. Men de er mer enn bare å være fem menn med skjegg og baller. ”Kartellet”  tør å leke med sjanger, med samspillet mellom folkedans og elektronika, de leker med rommet, og med publikum, skaper kunst på en stor simultanscene, de leker med visuelle virkemidler både med bruk av lys men også med bruk av skjerm og projeksjon. De tør å ta sjanser. Og for det får de applaus. Stående applaus fra en fullsatt Nordic Hall. Og jeg står sammen med dem. Ydmyk og takknemlig for å ha fått lov til å oppleve urpremieren av ”Anføttes” har jeg glemt alt om ventetid, køståing, dogåing og et slitent hode med en skummel utfordring.

Likevel er det ett øyeblikk som virkelig sitter igjen i meg. Det øyeblikket der en av danserne kommer bort og håndhilser. Han holder øynene mine i et sekund, kanskje to. Vi rekker å utveksle et smil, før han går videre. Han er ærlig. Dønn ærlig og kunstnerisk blottlegger han seg selv i et smil. Han har gitt meg en opplevelse. Han har slitt, danset og svettet i 50 minutter, og allikevel kommer han på denne måten og takker meg. I ett lite øyeblikk står den ellers så aktive forestillingen helt stille. Jeg har ikke bare sett og opplevd kunsten, men kunsten har tatt seg tid til å se meg.                                                                                                           

 

Fakta om forestillingen:

Tittel: ”Anføttes”

Urpremiere, Festspillene i Nord-Norge kl 22.00 i Nordic Hall, Harstad

Medvirkende dansere: Ådne Kolbjørnhus, Lars Frihetsli, Nils Ole Foshaug, Inge Martin Helgesen og Sigurd Johan Heide

Musikk ved komponist: Benjamin Mørk

Koreografi ved Sigurd Johan Heide

Visual design av Torbjørn Thrane Sandnes

 

Foto: Lise Marie Mathisen, Harstad Fotoklubb

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *