Mye vil ha mer, og fanden vil ha fler!

Tango og tekster, med Arctimus trio og Ingvil Holthe Bygdnes, som hadde idè og regi
Sjøbua kro, onsdag 22.6., Festspillene i Nord-Norge 2016.

«The deadly sins – seven tangos for piano trio» av Johan Ullèn, ble urframført 2009. Her ble den spilt av Erica Toth på fiolin, Runa Bergsmo på cello og Ann Sofi Godø på piano. I starten svinset alle tre rundt i lokalet i sine snuppete saloon-korsetter og nettingstrømper, og var til å spise opp! Arctimus – landsdelsmusikerne i Troms – hadde en fantastisk kveld på jobb, samspilte og osende av spilleglede. Det er en fryd å se og høre hva musikere som har fått betingelser for å bli godt kjent og spille seg sammen får til!

De ni tekstene startet med Andrè Bjerke som beskrev syndefallet, hentet fram Jacob Sandes dårlige samvittighet etter en rangel, løftet fram ei misunnelig venninne, den alminneliggjorte hverdagsrasismen, var innom Heinrich Bøll og Tramteatret, Joanna Murray-Smith om vrede, og til slutt Stein Mehren. I midten kom den morsomste teksten, og den eneste hjemmelagde: utdrag fra diverse matanmeldelser. Det var hint av det ene, og coulis av det andre, mer latterlig og groteskt enn fristende.

Til sammen dekte tekstene hovmod, latskap, misunnelse, gjerrighet, begjær, fråtseri og vrede. De ga politiske og filosofiske perspektiv til temaet gjennom tekster fra alle kanter av vår kulturkrets, og alle ble glitrende framført av Ingvild Holthe Bygdnes. Ho framførte dem med et avslappa kroppsspråk  kostymet var forsøksvis hoffnarrens. Med en så god framføring som hennes, kunne kostymet vært hva som helst.

Publikum, 60 – 70 stykker, hadde kjent sin besøkelsestid. De fikk kvalitet, som de håpet på, og gjengjeldte tilliten med god respons hele veien.

Vrede, hovmot, og begjær er tre av de syv dødssyndene. Til sammen utgjør de essensen av det fremmedfrykten består av. På den måten føyer forestillinga seg fint inn i ei linje i festspillprogrammet i år .

 

 

DRIFT PÅ KAIA

Installasjon på Kulturhuskaia av Vision Mechanics, Festspillene i Nord-Norge 2016.
Produsert og regissert av Simon Macintyre og Judith Adams.

I blåsten forleden ettermiddag sto seilene spent, og viste veien gjennom fortellingen om Betty Mouat, som ble igjen aleine på en båt i drift fra Shetland. Betty dro ut hjemmefra og skulle på en kort tur over havet til Lerwick for å selge sine egne og andres strikkevarer. Stormen feide kapteinen og mannskapet på båten over bord, og det tok 9 dager før båten nådde land, ei lita øy utafor Ålesund. Norge ligger heldigvis sånn til at sjansen er stor for å treffe land her, men alt kommer an på vinden.

Vi får med oss en god innledning og bærbar lyd, og lyden og sangen er den sterkeste delen av verket.

Sangeren, Gerda Stevenson, har en særegen stemme som kler å bli en del av vinden og havet. Sangene er små naturkrefter i seg sjøl.

Vi får lyder og bilder, både i oss selv og utenfor oss selv. Vi får manifeste håp og frykt, tanker og ønsker som vi tror på ville vært i hodet til en som kom i hennes situasjon. Hun var datter av en sjømann, og stedatter av en fisker.

Tankene, ønskene, frykten og håpet manifesterer seg i forskjellige små bygg og andre installasjoner, ni i alt. De mest manifeste er de to første.

Naturkreftene, stormen, bølger og vind er framstilt med hyssing tett i tett i bølgeformer og vindkastformer, tett i tett i et trangt lite rom, glitrende konkretisering av at uværet stenger en inne og gjør en maktesløs. Hyssingen er strekt i mange retninger og på mange plan, med stor respekt for det symmetriske i naturkreftene, og de regulerte gjentakelsene.

Deretter ledes vi til båthvelvet. Gjenstander fra båten flyter omkring. I skuffene er det gjenstander man kan vente å finne, sammen med en skvett melk og 2 kjeks, hele provianten hun hadde med seg. Boka som ligger i ei av skuffene heter: The wonderful story of the sea……

Troen kunne kanskje være en trøst for henne, bibelen ligger oppslått, og bibelordene om kommende velsignelser er malt på veggene i det neste skuret. Det neste er utkikken, stigen opp gjennom taket som illustrerer håpet om å se land snart, og klokkene over alt, enda tiden er opphevet. Mellom disse to minnes vi på hvem hun er, en håndverker som er fortrolig med veven sin og strikketøyet. Ærendet hennes var å selge strikkeplagg som ho sjøl og flere andre hadde produsert. Da stormen blåste kapteinen og hele mannskapet over bord og knekte roret, var hun prisgitt vind og vær. Vi kommer til det store seilet, strikket med de groveste maskene jeg har sett, og med kompassrosa i billedvevteknikk i midten. Shetlandsøyene og øyene utenfor Ålesund er også brodert inn. Hennes håndverk er tråden gjennom installasjonene.

En triptykon i malt plexiglass viser kvinnen med håndtein på venstre side, på høyre side ho som passer båten, og i midten ho som står ved roret, skipperen i eget liv. Den neste installasjonen assosierer hennes situasjon til den bibelske fortellinga om Jonas i hvalfiskens buk, henne alene i båten mens hvalene snuser på den stakkars kapteinen som flakset over bord.

Til sist inviteres vi til å sitte ned og se det vi ser hver dag: En bit av Vågsfjorden, med Stangnesholmen og Rolløya i ramme. De forskjellige elementene i fortellinga underbygger hverandre, uttrykkene harmonerer. Likevel kan man si at fortellinga hadde ikke blitt dårligere av å utelate etpar-tre av installasjonene.

Dokumentasjonsdelen som vi ledes inn i til slutt, er ikke stor, men informativ. Denne hendelsen fant sted i 1918. Hun ble møtt med stor gjestfrihet i Norge, men strevde med å like den norske maten. Da hun kom hjem og historien hennes ble kjent, ble hun heltinne for andre strikkersker. Og det igjen førte til et oppsving for at folk igjen så verdien av håndlagede klær.

Hun fikk 400 pund fra et fond, og dronning Victoria sendte henne 20 pund, og så trakk hun seg tilbake fra oppstusset og fortsatte det nøkterne og produktive livet sitt.

 

 

 

STAT OG EKSTASE

Dans, musikk, installasjon og poesi.
Jon Tombre, regi, Liv Hanne Haugen, sang og dans, Tale Næss, scenetekst, Lawrence Malstaf, installasjon, Amund Sjølie Sveen, påminnelser om historiske fakta og musikk. Fredag 24.6. kl 23, Festspillene i Nord-Norge.

På samme dag som en knapp majoritet i England stemte mot å fortsette å innordne seg det største kapitalistiske eksperimentet Europa har sett, leverte denne gruppa en bortgjemt perle av en forestilling, godt gjemt et stykke inne på den gamle tomta til Kaarbø-verkstedet. Dette er indrefileten av tomter i Harstad sentrum, og forteller historien om mange års produktivitet for fellesskapets verdier. Nå skal indrefileten «selges», men i praksis gis bort til private interesser.

Premisset vi presenteres for her er at vi er enige i at NPM(New Public Management) vant på 80-tallet, at vi godtar gruppas utgangspunkt. Og at effekten av det er mindre kollektiv tankegang og sterkere privatisering

Tekstene som la fram det ideologiske grunnlaget ble framført i to deler. De hadde fått en i nøktern rapportform, kanskje denne gruppa burde skrive lærebok for grunnskolen seinere!

Stedet er en fabrikkhall tømt for innhold, det er en perfekt parallell til påstanden om at fagbevegelsen er tømt for innhold, tømt for solidaritet, på rekke og rad diltende etter NPM for ikke å bli «akterutseilt» og irrelevant.

Oppunder taket, høyt over hodene våre, hang nettet. Det var stormasket, helt regelmessig, nesten vakkert. Etter hvert senket det seg ned mot oss, trakk seg tilbake og sammen, og utvidet seg igjen

Det blei et bilde som vi nesten ikke ble nødt til å forholde oss til. Det var noe komplisert og vakkert som senket seg stille ned over oss, og trakk seg tilbake, maksimalt fleksibelt til alle kanter, som NPM vil ha oss til å tro at arbeidskraft skal være. Nettet ble et bilde på den den livsholdningen som senker seg stille ned over oss og blir selve MOTFORESTLIINGEN mot alle våre motforestillinger. Innen vi rekker å reagere, har nettet forandret virkeligheten som vi reagerte på, og dermed er våre argumenter irrelevante allerede før vi har ytret dem. Nettet blir det optimale uttrykk for maktesløsheten mange føler med å miste de kollektive verdiene.

Dansen i nettet ble dansen under nettet, med god avstand opp, og hverken starten og avslutningen hadde noe truende eller farlig ved seg. Det var litt overraskende, for det var dansen som vekket oss helt i starten, sterkt og effektivt. Her måtte vi ikke sove!

Sangen ble det sterkeste menneskeskapte uttrykket, den kompromissløse stemmen som ikke viker , stilt overfor de ulne, udefinerbare holdningene til staten. Ekstasen for staten kom til uttrykk i glimt innimellom, og var mer inderlig enn euforisk.

Publikum, i underkant av 100, fant likevel veien, til tross for beliggenheta og tidspunktet. Vi satt på enorme disser langs veggene – vi kan disse med velferdsstaten gjennom livet. Men da forestillinga startet, måtte vi avbryte bli-kjent-samtalen vi akkurat hadde startet på, og bytte plass med noen på den andre siden – som NPM, som vil ha mest mulig mobil arbeidskraft.

 

Bestått! Middels måloppnåelse +

Og hvilket kompetansemål skal så læreren vurdere på i dag? ”Snakk for deg sjøl” er en event om frafall i skolen» sier omtalen. Forestillinga «…prøver å finne ut av dette, hvor ungdommen får nettopp snakke for seg sjøl.»  Forestillingas ambisjon er altså å forklare frafall i skolen. Derfor har 700 ungdommer kommet til ordet i skriveverksteder – som de har elsket, fordi de endelig har fått skrevet tekster som interesserer dem. Det er viktig! Det er prisverdig! Finner forestillinga «ut av dette»? Njaa… Får ungdommen snakka for seg sjøl på en måte som fenger? Ja! Les mer «Bestått! Middels måloppnåelse +»

2016-mannen. Hør han snakker -med ord.

På arrangementet Kritisk punkt mandag 20.juni under Festspillene i Harstad hørte jeg på menn som snakket! Anki Gerhardsen, journalist og kunstkritiker hadde fått dem i tale i et panel om temaet « Går det an å være mann i 2016” Denne debatten er en av tre “Kritisk punkt” som Gerhardsen er ansvarlig for. Konseptet er å ta utgangspunkt en forestilling hvor et tema blir kunstnerisk behandlet. Les mer «2016-mannen. Hør han snakker -med ord.»

Tidløs 70-talls-Carmen treffer vår tid!

Når lyset i salen slukkes har vi allerede lenge befunnet oss på biblioteket i en nordsvensk by hvor Carmen også sitter ved et bord og jobber. Fra her blir vi raskt trukket inn i hennes historie, hennes liv og skjebne. Dette er en historie vi kjenner fordi den har vært formidlet fra operascener i 150 år. Vi kjenner den også fordi den handler om temaer i livet som vi  tar stilling til hver dag i 2016. – Temaer som ondskap, trakassering, angst for det fremmede, uvitenhet, makt, avmakt, og ikke minst lidenskap. Les mer «Tidløs 70-talls-Carmen treffer vår tid!»

Fem menn med skjegg og baller

Det er kanskje ikke helt sant. Det er fire menn med skjegg, og en uten, men baller har de alle som en. Både metaforisk og bokstavelig talt. I ett lett overskyet Harstad får disse fem moderne mennene lokket frem både smil, undring og begeistring blant et sammensatt publikum i en fullsatt Nordic Hall. Det er urpremiere på ”Anføttes” på Festspillene i Harstad 2016.

Les mer «Fem menn med skjegg og baller»